Analyse av essay

Analyse av Mette Hansen's essay “Hopp”

Når man analyserer essayet “Hopp” forstår man at det er skrevet som en vekker. En vekker om medmenneskelighet mot rasisme. At vi skal alle holde sammen og støtte hverandre, både kjente og ukjente. Det handler om at alle har en rett, og at alle mennesker ikke er like flinke til å tenke over dette. De fleste mennesker velger heller å tenke på seg selv og sine egne rettigheter.

Når det kommer til om forfatteren er troverdig så er det faktisk ikke skrevet så veldig mye om henne. Men hun er medlem i det norske forfattersamfunnet, og til sammen har hun skrevet fire bøker. Hun henviser aldri til direkte kilder, så det er vanskelig å si om vi kunne funnet de igjen om det er noe mer vi hadde lurt på. Siden hun henviser til navn, hjelper dette oss med å kunne forstå hvor hun har hentet ordene sine fra. Senere viser hun derimot til to eksempler fra forfatterne Henrik Ibsen og Arnulf Øverlands hvor begge eksemplene er tatt ut av bøker de har skrevet. Dette gjør at vi kan kalle disse to for pålitelige kilder. Når hun nevner aviser, men ingen navn på avisen eller forfatteren av det som er skrevet, er det upålitelig og hun kunne funnet det opp.

Når det gjelder min mening av teksten vil jeg si jeg syntes den var merkelig. Jeg likte den faktisk ikke i det hele tatt. Kanskje fordi jeg syntes det var en uinteressant tekst, men også fordi hun drar inn sine egne opplevelser, og følelser på en underlig måte. Selv om det er en god måte hun fremstiller oss mennesker på. Hvordan hun forteller om at vi er selvopptatte uten å direkte si det, og hvordan hun forteller oss at for oss selv, så er det oss selv som gjelder. Hun skriver med sterke meninger, selv om det er vanskelig å tolke om hun er for eller imot. Alt i alt skjønner man at denne damen ikke er for rasisme, og at hun gjerne vil formidle dette budskapet videre til allmenheten.

Dette essayet handler om rasisme, om mennesker som ikke er hyggelig mot hverandre og om mennesker som er lei av å leve. Men jeg vil også si at den handler om menneskets muligheter, til både å stå sammen og alene. Mulighetene vi har til å velge selv i livet, og muligheten vi har til å gjøre feil valg. Forfatteren setter tankene i gang om hvordan vi mennesker faktisk er mot hverandre selv om vi ikke alltid tenker over det. Hun hjelper oss med å våkne opp til den virkelige verden igjen hvor vi kan tenke oss om to ganger. Hun lykkes i sine mål ved å fortelle oss om hvor fryktelig rasisme er, uansett om de blir utført av unge eller gamle mennesker. Forfatteren har også i essayet sitt valgt å bruke utdrag fra kjente forfattere som er relevante til teksten. Dette gjør teksten mer troverdig for leseren og du skjønner at den er alvorlig. Hun får også godt fram hvor stor påvirkning mennesker har fra hverandre, altså hvor lett vi kan presse hverandre til å gjøre ting. Og alt dette får hun vist med dette korte essayet sitt. Men det er et bra essay, et som får deg til å tenke. For en gangs skyld, på andre en deg selv.